untitled

Hun sto opp før vekkerklokka ringte, for en gangs skyld. Vanligvis sov hun til langt på dagen. Men ikke i dag. Det var et eller annet i henne som lengtet etter å stå opp. Det var flere år siden hun hadde følt det sånn. Det var første gang på mange år at hun så poenget i å i det hele tatt forlate senga.

Hva var det med denne dagen som var så annerledes fra de siste tusen-og noe dagene? I dag skulle hun møte en veldig spesiell person. En person hun ikke hadde sett på over tre år. En person hun hadde tenkt på minst fem tusen ganger. Navnet hennes var Maren.

Klokka var ti. hun reiste seg fra senga og gikk med overraskende lette steg mot badet. Flisene på gulvet kjentes som kaldt glass mot de varme føttene hennes, og det gikk en ising opp ryggen hennes. Bildene som var klistret på speilet med gammel teip hadde nesten falt ned. Vanligvis ble hun lei seg av å se dem. Det var bilder av henne, og hennes gamle venner. Det var flest bilder av Maren. Men i dag! I dag så hun på dem og ble fylt av en fremmed varmhet. Føttene hennes føltes ikke lenger så kalde, og hun kjente et smil bre seg om munnen. Det var en følelse hun ikke hadde kjent på lenge. Hun hadde nesten glemt hvordan det føles, og det var nesten for fremmed til å være godt.

Hun unngikk sitt eget speilbilde, og så raskt gjennom haugen med klær som lå på vaskekurven for noe som var rent. Øynene hennes gikk raskt mot en grønn, langermet genser som hun ofte gikk med. Den var et av favorittplaggene hennes. Søsteren hennes hadde glemt den igjen for noen år siden, og hun hadde fort adoptert den som sin egen. Hun hadde gått med den sist hun møtte søsteren, som ikke engang påpekte det. Hun tok på den beste bh-en sin, og så genseren. Den gled mykt nedover magen hennes, som hun la merke til hadde blitt mindre.

Etter hun flyttet vekk fra foreldrene sine da hun var 18, hadde hun hatt problemer med å organisere livet sitt. Det ble mange sene kvelder med fine filmer eller venner som bodde inni en skjerm så alt for langt borte. Leiligheten hadde små berg med rot og søppel i gjenglemte hjørner. Hun hadde ikke lenger ork til å rydde opp. Hvorfor skulle hun gjøre det når rotet føltes som hjemme?

Hun lot være å se seg selv i speilet mens hun tok på seg en stram, svart bukse samtidig som hun hinka ut fra badet. Klærne beskyttet henne ikke mot det kalde gulvet. Det var en svakhet med dette stedet, det tok flere timer å varme opp. Som regel skrudde hun aldri av varmen.  Strømregningene ble bare høyere og høyere, men det tenkte hun ikke over.

Maren. De hadde vært så nære, de to. Folk pleide å spøke om at de ikke kunne se en verden utenom dem selv. Det var, selvfølgelig, ikke sant. De visste godt at det fantes andre rundt dem, de bare valgte å ikke bry seg. Fordi de hadde det så fint, bare de to. Helt til… Hun klarte ikke en gang å tenke på det. Det var fortsatt for nært, for sårt.

Advertisements

2 thoughts on “untitled

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s