Hun satt i bilsetet ved siden av ham. Klokken var halv ett på kvelden og det var mørkt. Hun hadde problemer med å holde øynene våkne. Veien var som et tåkete maleri som bevegde seg raskt; var levende. Til slutt orket ikke øynene hennes mer og lukket seg. De smalt opp igjen idet hun hørte et høyt smell og noen som skrek. Det var kaos over alt og hun visste ikke hva hun skulle se på. Øynene klarte ikke å fokusere på noe, ørene klarte ikke å skildre lyd fra bråket. Det ble for mye på én gang, og plutselig svartnet det.

Da hun våknet igjen var hun i omgivelser hun kjente. Hun satt i lenestolen i stua som var litt for hard å sitte på, og hun så gjennom vinduet ut i nabolaget som var litt for stille til at det var så lyst ute. Hun ble sittende og prøvde å huske, men det var borte. Hun skvatt da hun kjente en hånd på den bare skulderen sin. Det var ham. Hun visste det var ham, men hun følte at hun var alene og ble overrasket over at det ikke stemte.

”Sliten?” spurte han med den hese stemmen han alltid hadde om morgenen.
”Ja,” sa hun uten å fjerne blikket fra den tomme veien utenfor.
”Jeg tar en dusj,” sa han og lente seg ned for å kysse henne på kinnet, ”så lager jeg frokost.” Hun sa ingenting tilbake, men prøvde å smile.

Hun ble sittende i noen minutter før blikket vandret til klokken på den lysegrå veggen. Nesten to. Det irriterte henne at hun ikke kunne huske noe fra kvelden før eller hvordan hun hadde kommet seg hjem til sin egen stue.

Advertisements

6 thoughts on “

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s