Twitternovelle

twitternovelle

 

Skriv og visualiser en twitternovelle eller seksordsnovelle. Norskoppgave.

Advertisements

Om å være introvert

Hele livet mitt har jeg likt å være alene. På barne- og ungdomsskolen kom jeg med unnskyldninger ofte for å slippe å være ute blant folk. Det er ikke bare at jeg foretrekker å være alene; å være sosial, spesielt i store folkemengder eller med folk jeg ikke kjenner, gjør meg så sliten. Jeg kunne jo ikke si dét(hva ville de trodd om meg da?), så derfor måtte jeg ty til unnskyldninger.

Jeg trodde veldig lenge at jeg bare var sjenert, men det er først den siste tiden jeg har innsett at jeg egentlig ikke er det. Jeg er ikke redd for å snakke med mennesker, jeg bare orker det ikke. Jeg unngår ikke sosialisering fordi det skremmer meg, jeg bare foretrekker å være alene.

Jeg ville valgt en stille kveld hjemme med en film over en fest med masse folk anyday, og er det egentlig noe galt med det? Samfunnet vårt er så fokusert på sosiale begivenheter og høyelydte mennesker at det virker som ingen tenker på oss som blir anpustne bare av tanken på sånt. Rundt 30 % av verdens befolkning er introverter. Vi tiltrekker oss kanskje ikke så mye oppmerksomhet som ekstroverter, men vi er der.

Kanskje jeg ikke er den mest høylydte i gruppa. Kanskje jeg heller vil sitte alene med en bok enn å dra på café. Kanskje jeg ikke føler et behov for å snakke med alle rundt meg. Kanskje jeg trenger litt mer alenetid enn andre. Og det er helt greit.

Til slutt vil jeg anbefale et bra innlegg Johanne skrev om om å være introvert for en stund siden, som du kan trykke her for å komme til.

Hun satt i bilsetet ved siden av ham. Klokken var halv ett på kvelden og det var mørkt. Hun hadde problemer med å holde øynene våkne. Veien var som et tåkete maleri som bevegde seg raskt; var levende. Til slutt orket ikke øynene hennes mer og lukket seg. De smalt opp igjen idet hun hørte et høyt smell og noen som skrek. Det var kaos over alt og hun visste ikke hva hun skulle se på. Øynene klarte ikke å fokusere på noe, ørene klarte ikke å skildre lyd fra bråket. Det ble for mye på én gang, og plutselig svartnet det.

Da hun våknet igjen var hun i omgivelser hun kjente. Hun satt i lenestolen i stua som var litt for hard å sitte på, og hun så gjennom vinduet ut i nabolaget som var litt for stille til at det var så lyst ute. Hun ble sittende og prøvde å huske, men det var borte. Hun skvatt da hun kjente en hånd på den bare skulderen sin. Det var ham. Hun visste det var ham, men hun følte at hun var alene og ble overrasket over at det ikke stemte.

”Sliten?” spurte han med den hese stemmen han alltid hadde om morgenen.
”Ja,” sa hun uten å fjerne blikket fra den tomme veien utenfor.
”Jeg tar en dusj,” sa han og lente seg ned for å kysse henne på kinnet, ”så lager jeg frokost.” Hun sa ingenting tilbake, men prøvde å smile.

Hun ble sittende i noen minutter før blikket vandret til klokken på den lysegrå veggen. Nesten to. Det irriterte henne at hun ikke kunne huske noe fra kvelden før eller hvordan hun hadde kommet seg hjem til sin egen stue.

Om å savne sommeren

Dagene blir kortere og mørkere, og det blir tyngre og tyngre å stå opp og møte hverdagen. Er det for tidlig å savne sommeren og sene, varme kvelden? Jeg får alltid høre at jeg ikke har noen grunn til å like sommeren, siden jeg sitter inne hele dagen uansett. Når folk sier det tenker jeg alltid at de bare ikke har peiling. Jeg savner ikke sommeren fordi jeg er ute ofte, jeg savner sommeren fordi jeg hater hva vinteren gjør med meg.

Jeg savner sommeren fordi jeg blir så sliten av å måtte tvinge meg selv opp hver dag. Jeg savner sommeren fordi med en gang temperaturen synker og det blir mørkere kan jeg praktisk talt kjenne energinivået mitt synke og søvnproblemene komme tilbake. Så lenge jeg kan huske har jeg hatet kulde og vinter. Da vi hadde aktivitetsdager på skolen ute i snøen spurte jeg læreren om vi kunne dra hjem hvert 10. minutt. Jeg ble sittende inne i hvert eneste friminutt, mens alle andre var ute og kastet snøballer på hverandre.

Det er vel det en kan kalle vinterdepresjon, og det er vel sånt som skjer når man bor i land som Norge. Globusen står i vinduskarmet og minner meg på stedene jeg heller ville vært enn her på denne tiden. Om jeg bare kunne kjøpe en flybillett til et varmere sted og bli der til bakken her var bar igjen.

Oppmerksomhetssyk

Jeg har et stort behov for oppmerksomhet. Ikke den typen hvor man er midtpunktet i en stor folkemengde, jeg får nesten litt angst bare av å tenke på det. Nei. Etter så mange år med dårlig selvtillit har jeg utviklet et behov for bekreftelse, og oppmerksomhet som jeg kan, til en viss grad, kontrollere selv.

Derfor er jeg aktiv på sider som Twitter, Tumblr, Flickr og Pinterest, for å nevne noen få. Disse sidene var etterhvert ikke nok, og derfor kom jeg tilbake til bloggen. Jeg hadde jugd om jeg sa at jeg skriver her kun for min egen skyld. Det har jeg dagboken min til. Jeg legger det jo ut for at det skal leses og sees, og for hvert innlegg, sidevisning og kommentar kjenner jeg at oppmerksomhetssyken min blir litt tilfredsstilt, og det er en god følelse.

Skriveutfordring / 1

Jeg er så dårlig på å sette meg ned og skrive noe, selv om jeg har lyst til det. Og siden jeg i tillegg vil holde denne bloggen aktiv, fant jeg en ’20 day writing challenge’ som jeg gjorde om til en ’20 week writing challenge’. Det vil si at jeg en gang i uka vil skrive, og poste, en ny tekst. Oppgavene står på engelsk, men jeg vil kommer til å skrive dem på norsk, av forskjellige grunner.

  • Write a short love story.

Hun så ham inn i øynene og tenkte at dette var perfekt. De lå på en holme ved havkanten og hørte bølgene slå mot fjellet. Hånden hans skled lett over armen hennes og hun kjente pulsen stige. Dette var perfekt. De to. Alene. Som han hadde lovet. Det var enda bedre enn hun kunne forestilt seg. Han sukket mens han snudde seg fra siden til ryggen. Hun kunne se at han smilte mens han så opp mot himmelen.

Vanligvis kunne hun ligge i timer og se på den klare stjernehimmelen. Hun lurte så på hva som var der oppe, hvilke verdener som skjulte seg i de fjerne lysene. Det var det vakreste hun visste om, men denne natten klarte hun ikke å ta øynene fra han som lå ved siden av henne. Hun kjente det strammet seg i brystet og hun kunne nesten ikke tro at han var hennes og hun var hans.

Hun reiste seg så hun ble sittende ved siden av ham. Han møtte blikket hennes igjen og smilet hans ble enda større. Det var så mye hun ville si til ham. Hun hadde forestilt seg dette øyeblikket så lenge, men alt hun hadde tenkt på hadde forsvunnet fra hodet. Alt hun klarte å gjøre var å sitte og nyte nærværet hans.

Han tok hånden opp til ansiktet hennes og strøk henne forsiktig på kinnet, som for å si «Jeg skjønner det, du trenger ikke å si noe.»

Hun lukket øynene og tenkte at dette var perfekt.

Les videre

Om å bo alene

Etter å ha bodd alene i fire måneder har det gått opp for meg at jeg mest sannsynlig aldri skal bo sammen med mine foreldre igjen. Det er en litt skummel tanke, men samtidig fryktelig fint. Det betyr selvstendighet. Det betyr muligheten til å gjøre hva jeg vil, spise hva jeg vil, legge meg når jeg vil uten at noen forteller meg at jeg ikke kan gjøre det.

Det betyr at jeg kan bygge et fort i stua laget av stoler, laken og dynetrekk. Jeg kan bruke to timer på å lage skikkelig god, hjemmelaget mat. Jeg kan spise hvitløksbaguette til frokost, lunsj og middag om jeg vil, og magen min tillater det. Jeg kan drikke cola til hvert måltid, selv om jeg ikke gjør det.

Det er frihet, selvstendighet og herlighet. Det er sene kvelder og filmer i senga om natten.

Jeg har så lenge drømt om mitt eget sted. Et sted jeg kan dekorere som jeg vil, gjøre til mitt eget personlige hjem. Planter i vinduskarmen, tegninger og bilder hengt opp på veggene, høytalere i hvert rom som spiller yndlingssangen min, en madrass midt i rommet.

Det er mitt.

Hvordan er ditt drømmehjem?