Bursdagsbarn!

I dag har jeg bursdag! Endelig 18 år og «voksen». Ahem. Ja. Siden min kjære mamma og jeg har bursdag på samme dag var vi ute på middag, og siden jeg fikk velge hvor ble det Peppes.

Siden jeg ikke drikker, røyker, har tenkt til å ta lappen med det første eller noe annet som krever at man er over 18, kan jeg ikke si at jeg er like glad for det som andre på min alder kanskje er. Men det er fortsatt gøy å ha bursdag. Spesielt når man får det man ønsker seg; symaskin og tilgang på en hemmelig konto med en helt grei stor sum penger.

Det kommer ingen bilder i dag, siden jeg dro hjem til foreldrene mine rett etter skolen og har vært her siden, uten tilgang på kamera. Gjør opp for det med litt bildespam før/i løpet av helga.

(Og som en liten ekstra bonus slapp My Chemical Romance to nye sanger for under en time siden, som du kan høre ved å trykke her og her.)

Reklamer

Twilight!

Husker dere da jeg sa at jeg skulle bli flinkere til å blogge? Vel… Dagen etter ble jeg kjørt til legevakta, og tro meg; det er ikke lett å skrive blogginnlegg når man har tatt litt flere smertestillende enn man skal og bare vil slappe av.

Men jeg prøver igjen. Nå skal jeg snart dra og se den siste Twilight-filmen med Sunniva, og jeg gleder meg faktisk. Twilight har vært en guilty pleasure i ganske mange år nå…

Glemmer aldri turen til Danmark hvor Hanne og jeg kjøpte team Jacob t-skjorter litt for å plage han på turen som var litt for obsessed med Edward.

Hva skal du denne helga? 

Om å være introvert

Hele livet mitt har jeg likt å være alene. På barne- og ungdomsskolen kom jeg med unnskyldninger ofte for å slippe å være ute blant folk. Det er ikke bare at jeg foretrekker å være alene; å være sosial, spesielt i store folkemengder eller med folk jeg ikke kjenner, gjør meg så sliten. Jeg kunne jo ikke si dét(hva ville de trodd om meg da?), så derfor måtte jeg ty til unnskyldninger.

Jeg trodde veldig lenge at jeg bare var sjenert, men det er først den siste tiden jeg har innsett at jeg egentlig ikke er det. Jeg er ikke redd for å snakke med mennesker, jeg bare orker det ikke. Jeg unngår ikke sosialisering fordi det skremmer meg, jeg bare foretrekker å være alene.

Jeg ville valgt en stille kveld hjemme med en film over en fest med masse folk anyday, og er det egentlig noe galt med det? Samfunnet vårt er så fokusert på sosiale begivenheter og høyelydte mennesker at det virker som ingen tenker på oss som blir anpustne bare av tanken på sånt. Rundt 30 % av verdens befolkning er introverter. Vi tiltrekker oss kanskje ikke så mye oppmerksomhet som ekstroverter, men vi er der.

Kanskje jeg ikke er den mest høylydte i gruppa. Kanskje jeg heller vil sitte alene med en bok enn å dra på café. Kanskje jeg ikke føler et behov for å snakke med alle rundt meg. Kanskje jeg trenger litt mer alenetid enn andre. Og det er helt greit.

Til slutt vil jeg anbefale et bra innlegg Johanne skrev om om å være introvert for en stund siden, som du kan trykke her for å komme til.

Fjellrev

Det blir lite blogging for tiden, og jeg kan ikke si at jeg har en spesielt god grunn. Dagene går litt på automatikk for tiden, og det er vanskelig å finne inspirasjon til å skrive noe som helst. Jeg vet jeg sa at jeg skulle bli flinkere til å blogge denne ganger, og jeg prøver virkelig mitt beste. Jeg skal bli flinkere.

På torsdag var Yasmin, Mathias og jeg i dyreparken. Vi lager en dokumentarfilm i media om hubrougle, og fikk derfor komme inn gratis og snakke litt med en av dyrepasserne der. Jeg elsker dyr, men drar ganske sjeldent til dyreparken. Siden sist hadde de fått inn et av mine absolutte favorittdyr, ørkenrev! De var enda mindre og søtere i virkeligheten. Jeg tok ikke så mange bilder, på grunn av prosjektet. Det ble mest film, så det får dere se når dokumentarfilmen er ferdig redigert. Men fjellreven Arne var så søt at jeg tok en del bilder av ham.

Hva er ditt favorittdyr? 

Tommel opp for oktober

Noen fine ting som skjedde i oktober, litt for min egen del fordi jeg trenger å minne meg selv på andre ting enn det negative noen ganger.

Tommel opp for helgetur til Bergen og han fine.

Tommel opp for hyttetur med familien.

Tommel opp for masse god mat.

Tommel opp for at My Chemical Romance slapp to nye sanger som minnet meg på at de fortsatt er yndlingsbandet mitt, innerst inne.

Tommel opp for Twittersvar fra både Albert Hammond Jr, Jay Manuel og Nigel Barker.

Tommel opp for 5000 sidevisninger på bloggen.

Tommel opp for Sherlock-maraton.

Tommel opp for gode karakterer på skolen.

Tommel opp for besøk av bestevenninne og hundevalp.

Tommel opp for oktober, la oss håpe november blir minst like bra. 

Hun satt i bilsetet ved siden av ham. Klokken var halv ett på kvelden og det var mørkt. Hun hadde problemer med å holde øynene våkne. Veien var som et tåkete maleri som bevegde seg raskt; var levende. Til slutt orket ikke øynene hennes mer og lukket seg. De smalt opp igjen idet hun hørte et høyt smell og noen som skrek. Det var kaos over alt og hun visste ikke hva hun skulle se på. Øynene klarte ikke å fokusere på noe, ørene klarte ikke å skildre lyd fra bråket. Det ble for mye på én gang, og plutselig svartnet det.

Da hun våknet igjen var hun i omgivelser hun kjente. Hun satt i lenestolen i stua som var litt for hard å sitte på, og hun så gjennom vinduet ut i nabolaget som var litt for stille til at det var så lyst ute. Hun ble sittende og prøvde å huske, men det var borte. Hun skvatt da hun kjente en hånd på den bare skulderen sin. Det var ham. Hun visste det var ham, men hun følte at hun var alene og ble overrasket over at det ikke stemte.

”Sliten?” spurte han med den hese stemmen han alltid hadde om morgenen.
”Ja,” sa hun uten å fjerne blikket fra den tomme veien utenfor.
”Jeg tar en dusj,” sa han og lente seg ned for å kysse henne på kinnet, ”så lager jeg frokost.” Hun sa ingenting tilbake, men prøvde å smile.

Hun ble sittende i noen minutter før blikket vandret til klokken på den lysegrå veggen. Nesten to. Det irriterte henne at hun ikke kunne huske noe fra kvelden før eller hvordan hun hadde kommet seg hjem til sin egen stue.

Om å savne sommeren

Dagene blir kortere og mørkere, og det blir tyngre og tyngre å stå opp og møte hverdagen. Er det for tidlig å savne sommeren og sene, varme kvelden? Jeg får alltid høre at jeg ikke har noen grunn til å like sommeren, siden jeg sitter inne hele dagen uansett. Når folk sier det tenker jeg alltid at de bare ikke har peiling. Jeg savner ikke sommeren fordi jeg er ute ofte, jeg savner sommeren fordi jeg hater hva vinteren gjør med meg.

Jeg savner sommeren fordi jeg blir så sliten av å måtte tvinge meg selv opp hver dag. Jeg savner sommeren fordi med en gang temperaturen synker og det blir mørkere kan jeg praktisk talt kjenne energinivået mitt synke og søvnproblemene komme tilbake. Så lenge jeg kan huske har jeg hatet kulde og vinter. Da vi hadde aktivitetsdager på skolen ute i snøen spurte jeg læreren om vi kunne dra hjem hvert 10. minutt. Jeg ble sittende inne i hvert eneste friminutt, mens alle andre var ute og kastet snøballer på hverandre.

Det er vel det en kan kalle vinterdepresjon, og det er vel sånt som skjer når man bor i land som Norge. Globusen står i vinduskarmet og minner meg på stedene jeg heller ville vært enn her på denne tiden. Om jeg bare kunne kjøpe en flybillett til et varmere sted og bli der til bakken her var bar igjen.